En dag for 15 år siden åpnet jeg Namdalsavisa og leste om en nordmann som fikk skryt av Eric Cantona fordi han spilte så bra, denne nordmannen var Ole Gunnar Solskjær og han hadde nettopp begynt spille på Manchester United – som ble mitt favorittlag etter dette. Det var denne dagen og denne artikkelen som ble grunnlaget for en interesse som har vært så stor at jeg viste på fødselsdatoen hvem spilleren var og en av mine største drømmer: se hjemmebanen til de største lagene i England, Norge, Spania, Italia og Tyskland. Deler av den drømmen ble oppfylt i dag da jeg fikk ta turen innon Stamford Bridge – hjemmebanen til Chelsea, og Emirates Stadium – hjemmebanen til Arsenal.

I går, 14. Februar – valentins dagen, våknet jeg å gledet meg med en gang til å dra til Stamford Bridge. Jeg hadde forhåndsbestilt billett til Stadium Touren som startet kl. 11.00, men allerede i 10tiden var jeg der for jeg var så redd for at jeg ikke skulle finne fram at jeg ville ha god tid. Kvart på 11 ble jeg sluppet inn døra for å registrere at jeg var kommet dit og fikk utdelt 2 lapper – en for rabatt i supporter-shoppen og en for rabatt på en restaurant ved stadionen, så startet jeg prate med en som jobbet der om noe fotoutstyr der en kunne få tatt bilde vedsiden av 2 av pokalene mens jeg ventet på at touren skulle starte. Hu som skulle guide gruppa var veldig trivelig og startet med å spørre hver og enkel om hvor de kom fra, så spurte hun om hvem som heiet på chelsea og hvem som ikke gjorde det: selvsagt, jeg rakte opp hånda på de som ikke heier på de. Så fortsatte touren igjennom museumet, som vi fikk beskjed om å gå tilbake til etter endt tour, og til bortesupportersvingen der hun køddet litt med at når Chelsea spiller mot f.eks Arsenal så er det mange bortefans, men når de spiller mot f.eks Fulham så er det så få bortesupportere at de kun sitter på de gule stolene. Så fortsatte vi til setene pressen bruker under kampene, før vi gikk ned i det rommet der pressekonferansene etter kamper blir holdt. Der fikk de som ville få bildet tatt av seg selv sittene i stolene til manageren, kapteinen og en tredje spiller før vi fortsatte til garderoben til bortelagene der vi fikk fortalt hvilke ordninger Chelsea har for å psyke ut motstanderen. Så gikk turen inn til garderoben til Chelsea og den var, selvsagt, mange ganger bedre enn bortegarberoben – her hadde de 6 masasjebenker(mot 2 i bortegarderoben), god plass til hver spiller på benkene(mot dårlig plass i bortegarderoben) og veldig åpent området. Så var det på tide å gå ut på banen(ikke på gresset, men dit innbytterne og trenerne sitter) og da ble det dannet 2 rekker: de som heier på chelsea og de som ikke gjør det før vi gikk ut gjennom spillertunnelen. Så var det igjen tid for å ta bilder før vi fortsatte opp på tribunene for å få høre litt om historien til Chelsea, om byggingen av stadionen og om hvordan Roman Abramovich reddet Chelsea fra konkurs. Etter det ble vi ledet inn i supporter-shoppen, men selvsagt glemte jeg å ta turen opp til museumet før jeg satte kursen mot tuben for å ta tuben opp til Arsenal.

Det å ta tuben her i London synes jeg forresten er veldig enkelt og jeg har ingen problemer med å finne fram på den, men jeg synes det er greit å ha god tid siden jeg ikke vet hvor ting over bakken ligger.

Emirates Stadion var heldigvis bare en sving unna tubestationen så det første jeg gjorde når jeg kom fram var å sende en mms til min kjære nevø Helge, som forresten ikke har lært hva som er rett lag, med et bilde av inngangen mot Emirates og spørsmålet: Ser du hvor jeg er?, hvorpå han svarer: ARSENAL :), så ja, min nevø er Arsenalfan og da kan jeg jo ikke annet enn å gni det inn at jeg er her da vel, men heldigvis blir vi ikke uenige av slikt.
Jeg kom til Emirates over en time før touren jeg hadde forhåndsbestilt billett til å være med på startet så jeg brukte tiden på å ta bilder av noen duer og spise nista mi. Og når Stadium Touren starer er det en sykt stor gruppe som skal inn i et litt lite inngangsparti, men alle får et bevis på at de er en del av touren. Så trekker vi inn i en trappoppgang der guiden vår spør om hvor mange som heier på Arsenal og hvem som ikke gjør det, så sier han til oss som ikke heier på Arsenal: I'll get back to you later.
Så går vi opp 3 trapper til et rom der de høge herrene innen Arsenal og bortelaget får servert gratis drikke og får se kampen fra komfortable stoler og med matservering. Herfra var det også bra oversikt over banen og når folk hadde fått tatt de bildene de skulle ble gruppa bedt om å sette seg ned på de utrolig komfortable stolene inne i rommet for at guiden skulle fortelle litt om stadionen. Så tok vi heisen ned dit spillerne kommer inn på kampdager, der hang det mange bilder og det var også en tidskapsel der som ble satt ned der i 2004. 2 av bildene som hang ved siden av hverandre der var fra den siste kampen på Highbury (som nå er omgjort til boliger) og fra den første kampen på Emirates som var testimonal kampen til Dennis Bergkamp(en av de største stjernene som noen gang har spilt på Arsenal og Nederland). Så fortsatte vi inn i hjemmegarderoben der vi fikk høre at grunnen til at garderoben var formet slik den er, er at Arsène Wenger selv har vært med på å utvikle den i samarbeid med leger og andre som har peiling på sånn japansk eller kinesisk greier for at rommet skal utstråle positiv energi. Formen på garderoben er en hesteskoform, bordet i midten i rommet er i midjehøyde slik at alle skal se alle over det og derfor slippe å gå rundt i rommet, gulvet er sklisikkert, kapteinen Farbregas har plassen sin slik at han ser alle og alle ser han, Arsène Wenger prater kun med spillerne de siste 5 minuttene av pausen for at de skal huske hva han har sagt og spillerne sitter i rekkefølgen: keeper, forsvar, midtbane, angrep og reserver. Vi fikk også høre at bortegarderoben er helt motsatt; rommet er en firkant, bordet i midten er for høyt til at spillerne ser hverandre når de sitter, gulvet er normalt (og derfor håper de at Lionel Messi og de gode på Barcelona sklir å slår seg så kraftig at de ikke kan spille på onsdag – sitat guiden) og rommet skal derfor utstråle negativ energi. Så formet vi 2 rekker og gikk ut til banen gjennom spillertunnellen mens det ble spilt øredøvende jubel over høytalerne. Så fikk vi som ville tatt bilder av oss på plassen til Arsène Wenger og foran gressmatta. Så fortsatte vi inn til rommet der pressekonferansene blir holdt og der ble vi som ikke holder med Arsenal igjen spurt om hvilke lag vi heier på før vi fikk vite litt om hvordan pressekonferansene foregikk før de som ville fikk tatt bilder, mens de som ikke ville ta bilder fikk gå inn i presserommet ved siden av å vente. Så fortsatte turen inn til The Armory – altså supporter-shoppen også begynte jeg turen tilbake til tubestationen, men stakk hode innom museumet først.

Helt ærlig så likte jeg Stamford Bridge mye bedre enn Emirates, mest pga de hadde en litt mer vennlig omvisning enn på Emirates, men kanskje også pga at Stamford Bridge har vært banen til Chelsea i evigheter og at jeg fortsatt forbinder Arsenal med Highbury.

Så for meg var gårsdagen en drøm som gikk i oppfyllelse; noe som lett kan oppsummeres i at jeg hadde tårer i øynene når jeg sto å så på Stamford Bridge – både på selven bygget og på gressmatta.